Byrom & grønt

Kjenner du Brattørparken, eller Lusparken som den heter på folkemunne?

Del denne artikkelen

Større park: Lusparken er utvidet. I forbindelse med Renere Havn prosjektet er kaifrontene forsterket med nye stålvegger. 35 p-plasser er fjernet og erstattet med grøntareal. Turid Helle

Lusparken er en av byens første byhager og var anlagt på neset mellom Nidelva og fjorden. Den tilhørte bygården Kjøpmannsgate 52 og er nå en av byens historiske parker. En liten grønn oase mot kanalen.

Tekst
Turid Helle

I disse dager ferdigstiller Trondheim kommune arbeidet med Lusparken. Kaikantene mot kanalen er byttet ut og forsterket. Det er lagt en steintrapp fra Jernbanebroa og ned til den nye delen av parken mot kanalen. Der det før var parkeringssted for biler blir det grøntareal med benker ut mot kanalen.

Det er så bra at eierne av Kjøpmannsgata 52 la en klausul på arealet da gården ble solgt, sier Siv Schaug-Pettersen. Hun er landskapsarkitekt i Trondheim kommune og arbeider med historiske hager. Ellers er jeg redd hagen hadde vært borte nå.

Grønn oase: Terrenget mot Fjordgata er løftet litt opp og avgrenset med steinmur. Siv Schaug-Pettersen viser fram et skjermet rolig rom mellom de store aske- og almetrærne. Foto: Turid Helle

Grønn oase: Terrenget mot Fjordgata er løftet litt opp og avgrenset med steinmur. Siv Schaug-Pettersen viser fram et skjermet rolig rom mellom de store aske- og almetrærne. Foto: Turid Helle

Liten oase mot kanalen
Parken er i dag litt bortgjemt, et grønt hjørne for folk som haster fra Fjordgata mot Sentralstasjonen. Men stopper du opp vil du oppdage en frodig liten hage med spor fra tidligere tider i byen.

De mest karakteristiske trekkene er de store alme- og asketrærne. Det er de mest vanlige parktrærne fra gammelt av, sier Schaug-Pettersen. Andre typiske historiske parkplanter er syriner, spolebusk og storkenebb, forteller hun.

  • Et fargerikt blomsterbed og lune sitteplasser inntil bakkemuren hilser velkommen til parken når du kommer langs Kjøpmannsgata. Foto: Turid Helle

  • Parken inneholder flere store busker av leddved, fulle av små blomster på våren og bær på høsten. Leddved er en mye brukt plante i gamle hager. Foto: Turid Helle

  • Blankmispel finnes i parken, en stor buske med små blomster på våren og blåsvarte bær om høsten. En velkjent art i hager fra slutten av 1800 -tallet. Foto: Turid Helle

  • Spolebusk en løvfellende busk eller lite tre med beskjedne små lyse blomster. Fruktkapselen er rosa med orange frø. Den røde fargen er et flott syn om høsten. Foto: Turid Helle

  • Storkenebb og løkplanten allium pryder ett av bedene i parken. Spesielt storkenebb var mye brukt staude i historiske hager. Foto: Turid Helle

  • Liten eldkvede lyser opp på toppen av steinmuren. Den blomstrer tidlig og er populær hos humlene. Eplefrukten på høsten er flott og gul, og gir farge til bedet også etter at bladene er vekk. Foto: Turid Helle

  • En stor syrinbusk lener seg inntil den fine trafoen midt i parken. Når syrinene står og dufter i full blomst, er sommeren i gang for alvor. Syriner er en av våre eldste prydbusker, og går aldri av moten. Foto: Turid Helle

  • Det eneste som gjenstår er en grønn plen. Lusparken er blitt litt større og en enda finere park mot kanalen enn tidligere. Foto: Turid Helle

Ærverdig hage med mange navn
Det er ikke hvilken som helst hage dette. Den tilhørte de rikeste av de rike og har ligget her siden før 1700-tallet og hørte sammen med Kjøpmannsgata 52. Hagen og huset tilhørte bergråd Dreyer og senere grosserer Henrik Horneman og kaltes da Hornemanns hage. Den ble utvidet av grosserer Hans Wensell og oppkalt etter han (Wensells hage). Det offisielle navnet ble senere Brattørparken, men på folkemunne heter den Lusparken.

Navnet stammer nok fra tiden da byens uteliggere holdt til her. Der var en periode da hagen var noe gjengrodd – forteller byhistoriker Terje Bratberg. Navnet er ikke spesielt hyggelig, men har festet seg som navn på hagen.

  • Sikret hagen: Da Wensell solgte bygården rundt 1840 ville han sikre hagen og muligheten for å se utover fjorden for nye eiere. Derfor kom det ingen brygger her. Så lenge hagen var privat var den omgitt at et tett og høyt plankeverk med skrådragere på utsiden, slik alle hagene i byen var på den tid. Mot 1900- tallet ble byhagene gradvis mer offentlige og mindre avstengt. Dette bildet er tatt rundt år 1900. Foto: Erik Olsen/THF/NTNU Universitetsbiblioteket.

  • Fra hage til park: Dette bildet er fra slutten av 1800-tallet og illustrerer godt betydingen av en offentlig park i havneområdet. Før kanalen ble bygd var det forsvarsverk med 8 kanoner her, i 1814 ble batteriet fjernet. I senere til er parken endret flere ganger, senest ombygd i forbindelse med anlegging av pumpestasjoner på 1990-tallet. Foto: Axel Lindahl/NTNU Universitetsbiblioteket

Rik bykultur på 1700-tallet
Etter bybrannen i 1681 fikk Trondheim en vekstperiode og ble eksportby. Innvandrerne utgjorde en stor del av borgerskapet med overvekt av dansker og flensburgere. De brakte med seg interesse for hager og hadde kunnskap om emnet.

Mot slutten av 1700 tallet bygde en liten overklasse mange anseelige borgerhus i byen. Hornemannsgården, Harmonien og Stiftsgården er fra denne tiden. Aleene kom også i denne perioden, inspirert av franske byplanleggingsidealer.

Det var alltid konkurranse mellom byens rangspersoner, forteller Bratberg. Å ha den fineste hagen, med de sjeldneste grønnsakene og plantene var viktig, et synlig symbol på velstand og impulser utenfra.

Norges første bygartner
I katolsk tid ledet klostrene utviklingen av hagebruket i Norge. Etter reformasjonen var det de geistlige, sivile embetsmenn og rike borgere som stod for det meste av hagedyrkingen.

På slutten av 1600 tallet holdt Christian Gartner til i Trondheim, han kom fra Flensburg og var den første bygartneren i Norge og dreiv gartneri med grønnsaker, krydder-, medisin- og prydplanter. Han var også frøhandler og dreiv planteskole. Virksomheten hans satte spor i Trondheim.

Hagene på denne tid var i hovedsak brukt til egenproduksjon av grønnsaker og urter. Kanskje var det også vanlig med litt frukt og bær. De tidligste hagene i Trondheim var jevnt over små jordlapper der det ble dyrket litt urter, grønnsaker og frukt (kirsebær).

Med innvandringen fra sør – av embetsmenn og borgere til byene vår – kom også byhagene – og lysthagene med stauder og tre. Dette var i større grad anlegg for hygge og var anlagt etter geometriske mønstre.  Den nye klassen skilte seg fra bondesamfunnet med rikdom, maktposisjon, kulturtilknytning og europeisk orientering.

Vil du ha de siste nyhetene fra Trondheim 2030?

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Takk for din påmelding!

Saken plassert geografisk

Se alle saker på kartet

Har du lest disse sakene?