Norge har god plass og det har preget byutviklingen vår. I motsetning til Sveits, Nederland og Danmark har vi hatt store arealer å boltre oss på og det har vokst fram en mangel på bykultur i Norge.

Hva betyr en tett by?

Det er en tendens de siste tiårene at utbygging har skjedd klattvis og uten tanke på helhet. Majoriteten av den norske befolkningen har vokst opp i enebolig eller rekkehus, med egen hage, egen terrasse og egen spisestue. Sosiale møter har for mange i stor grad tilhørt den private sfæren og byrom blir ofte skapt ut av restarealer.

Samtidig viser det seg at vi føler oss mer alene og ensomme enn noen gang, familiestrukturen er i endring og sosiale medier sies å ha tatt over den sosial kontakten oss imellom.

Er vi skeptiske fordi vi tror den tette byen handler om Japan med sine mange etasjer og dårlige luft, og at vi må gi fra oss privatliv og goder? Tetthet er så mye mer enn slum og trangboddhet, og det virker ikke som om vi har forstått den langsiktige verdien av det å bygge tette og gode byer.

Vet vi egentlig hva det vil si å bygge eller bo i en tett by? Vet vi hvilke sosiale og mellommenneskelige kvaliteter som ligger der?

Tett er nært

Vi får gode byer ved å planlegge for helhet og mennesker. Kvaliteter i en by er å kunne ha mennesker rundt seg: Nærhet til venner, idrettsplasser, sosiale møtesteder, spenning i omgivelsene, spontane opplevelser.

Derfor er det viktig med gode offentlige rom. For å kunne kalle dem offentlige skal de være tilgjengelig for alle i et samfunn.

Kjartan Koch Mikalsen skriver at “alle må ha anledning til å tre inn i det offentlige rom, uavhengig av sosial status og gruppetilhørighet.”

Gode byrom: Et offentlig byrom skal være for alle og gi en følelse av fellesskap.

Dette kan skape en følelse av fellesskap og gi rom for spontane møter mellom ulike mennesker. Vi bør tenke bykvalitet og hva byen kan gi tilbake til oss, framfor etasjehøyde og utnyttelsesgrad.

Dette understreker viktigheten av at vi har konkrete kvalitetskrav for utvikling av byrom nedfelt i veiledende planer for offentlig rom, VPOR. Den er ikke juridisk bindende, men gir området helhetlige grep.

Planen skal få det offentlige rom til å passe sammen på tvers av eiendomsgrensene og gi størst mulig kvalitet i områder. Den konkretiserer gate- og byromstrukturen, offentlige rom, sosial og teknisk infrastruktur, grønnstruktur og gir grunnlag for kostnadsberegning og utbyggingsavtaler i tilknytning til detaljreguleringsplaner.

En slik fremgangsmåte er mindre krevende enn å utvikle en kommunedelplan, og gir de føringene, den forutsigbarheten og den visualiseringen vi trenger for å utvikle byen godt. Framgangsmåten er benyttet av Oslo og Bergen kommune.

Artikkelforfatteren har sett på fremgangsmåten VPOR i sin masteroppgave. En historisk relatert oppgave som gjennom studie av prosesser viser hvordan vanlige byformingsidealer er kommet bort i Trondheim øst. Som en motpol tar oppgaven for seg to områder; Wergeland og Essex som viser en gjennomføringsstrategi der helhet og sammenheng har hatt avgjørende betydning.