Vi står i vannkanten i Korsvika ved Trondheimsfjorden. En yrende badeplass om sommeren, men nå er det bare vi som graver i sanden og leter etter plast. Vi trenger forresten ikke lete heller.

Mye av det vi finner kommer dessverre fra renseanlegget til Trondheim kommune som ligger et par hundre meter lengre bort. Alt det vi slipper i do og spyler ned i vasken blir renset her, noe blir til slam og gjødsel, noe går gjennom og havner i havet, blant annet Q-tipspinner. Og de små kulene, også kalt «havfruetårer», kan komme fra en fabrikk på Stjørdal som produserer plastrør av nettopp fargerike plastgranulater.

Noe havner på stranda, mye forsvinner i havet og blir vasket og slitt ned og ender opp som bitte små, fargerike plastpartikler som skylles opp på strendene et helt annet sted, eller det blir forvekslet med mat av sjøfugl og fisk som fyller magene med plast, og blir underernært eller kvalt.  Slik havner plast i næringskjeden.

Et genialt materiale, men…
De siste årene har vi fått kjennskap til de store flakene med plastsuppe (gyrer) som flyter rundt på verdenshavene – og skaper store problemer for sjøfart, fugler, fisk og miljøet i havet. Alt dette er noe sivilingeniør Christine Spiten kan mye om og er ekstremt opptatt av.

– Plast er egentlig et genialt materiale, fordi det er designet til å vare evig. Problemet er at vi bruker det til å lage produkter vi bare bruker én gang. Enkelte typer plast – slik som du finner i en vanlig brusflaske – tar det opptil 450 år å bryte ned, forteller Christine Spiten. Men havene er ikke laget for å ta imot plast på denne måten.

Sjekker havene
Hvert år havner 10 millioner tonn plast i havet, 8 av de kommer fra land. Bare 15 prosent av søppelet i havet skylles i land, mens 15 prosent driver rundt på havet. 70 prosent kan vi ikke se fordi det har havnet på bunnen av havet.

For Christine Spiten er handling viktig.  Hun var en av 14 kvinner som høsten 2015 seilte fra Dakar i Senegal, over Atlanterhavet til Brasil i den 72 fot store seilbåten Sea Dragon.  Her var både marinbiologer, ingeniører, leger og seilere som hadde samme mål, å undersøke sammenhengen mellom marin forsøpling og helse.

I løpet av seilturen over Atlanterhavet registrerte Christine og hennes kolleger over 500 større forekomster av marint avfall de ikke kunne ta om bord. – Det var alt fra fiskeutstyr, bøyer, bøtter og poser. Noe var kvernet i stykker til mindre partikler, andre ting var så å si ikke brutt ned i det hele tatt. Nylongarn brytes for eksempel ikke ned og marine pattedyr fanges ofte i tapte fiskegarn – såkalte spøkelsesgarn, som fortsetter å fiske etter de er mistet fra båter eller land.

Gode systemer, men ikke strenge nok
Men tilbake til Norge og Trondheim – hva kan vi gjøre med dette? Christine ser utover sjøen. – I Norge har vi gode systemer og et godt rammeverk for å hindre at utslipp skjer. Men det kunne gjerne vært enda strengere. For det er slik at ALT ender i havet før eller siden.

Spiten mener at i tillegg til strengere krav til bedrifter, kan man overfor privatpersoner gjøre det mer attraktivt å pante mer. Flere ting burde kunne pantes og panten bør være høyere. – Jeg mener det beste er å gjøre ting på land for å hindre utslipp – samtidig må vi kunne rydde opp i havene også – der det er mulig. Hun mener at forbud av plastposer i varehandel er et enkelt og virkningsfullt tiltak. Det samme med engangsbestikk og sugerør. I tillegg er det enkelt å erstatte plast med nedbrytbart material i bestikk og hvem har egentlig bruk for sugerør?

Renseanlegg jobber mot miljøgiftene
Trondheim kommune har stort fokus på kildesporing. Målet er å stanse miljøgifter ved kilden slik at de ikke havner i renseanleggene. Det sier Cecilie Bjørndahl Storrø som er koordinator for kildesporingsprosjektet i Trondheim kommune.

Avløpsvann og kloakk fra hele byen renses ved anleggene på Høvringen eller Ladehammeren. Miljøgiftene blir med rensevannet ut i fjorden eller ender opp i slam, som i sin tur brukes som biogjødsel på dyrka mark eller som plantenæring.

Utfordring: Snøbrøyting av kunstgressbaner legger granulater på sidelinjen som et svart teppe. De er vanskelig å samle opp og dermed umulig å gjenvinne når de ligger slik. Å brøyte snøen på presenning har vært diskutert. Løsningen på sikt må være å produsere kunstgress mer miljøvennlig. Foto: Anne-Lise Aakervik

– Det er derfor viktig at verken plastrester eller gummigranulater fra kunstgressbaner kommer i dette slammet. Dette har negative effekt på biogjødsel.  Gummigranulater inneholder miljøgifter som PAH og sink. Hvis det for høye konsentrasjoner av disse miljøgiftene fører det til at vi ikke kan bruke slammet til verken jordbruk eller grøntanlegg, og det må fraktes bort som avfall, forklarer prosjektkoordinatoren.