Trondheim

Innbyggere: 187 000
Studenter: 33 500
Festivaler i 2017: 23

Trondheim er nylig blitt hovedsetet for Norges største universitet. Med universitetet kommer også studenter og trønderbyen kan skryte på seg å ha flest studenter, per innbygger, av alle.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg valgte Trondheim som studiested i hovedsak fordi jeg likte byen. Hva jeg skulle studere var ikke så viktig, bare jeg kom meg til dette fantastiske stedet jeg hadde hørt så mye om.

Min mors bror, altså min onkel, var ferdig utdannet ingeniør på tidlig 90-tallet og tok med seg både eksamenspapirer og fru tilbake til Sørlandet. Min fars bror, altså min onkel på den andre siden, gjorde akkurat det samme, og begge har gitt sine anbefalinger. Kanskje det ikke er så rart at jeg hadde store forhåpninger til byen langt mot nord (men ikke så langt, jeg vet dere finnes Nordland, Troms og Finnmark).

Jeg ankom Olav Tryggvasons stad sent juli 2014. Med meg i bagasjen hadde jeg 13 års skolegang og ett års folkehøyskole. I hovedsak var jeg vel mer klar for å være «tv-student» enn «utøvende student». En sen ettermiddag dro jeg alene på eventyr i Nidaros gater og ble ganske overrasket over hvor stille det var. I mitt hode sto Trondheim på lik linje med London og LA; en storby med yrende folkeliv (jeg tror og håper jeg har fått et mer realistisk syn på verden siden den gang). Litt skuffet dro jeg hjem til den tomme leiligheten, med bare en stusselig kopp frappe fra Starbucks som bevis på forsøket mitt.

Vi er altså nå i juli 2014, og som enhver trondheimer sikkert har fått med seg, begynner ikke fadderperioden før et lite stykke ut i august. I to uker gikk jeg rundt og trodde forestillingene mine var usanne, og at studentlivet i Trondheim var like ikke-eksisterende som studentlivet hjemme i Søgne. Jeg tok så klart feil.

Studentens hemmelige festivalliv

Woodstock, Burning Man, Roskilde, Pstereo. Vi har alle vært på eller i alle fall hørt om festivaler.

Slutten av tenårene og tiåret som følger skal bli brukt på gjørmete jorder i hullete telt sammen med Andy og Chuck som tar et leap year i Europa og vil «experience the world like you know for real».

Tweet dette sitatet

Pluss et par andre tusen svette og bakfulle mennesker. Det er noe med det å være på festival som føles ekte, som om man er vitne til et symptom på «den menneskelige tilstanden». Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv hvert år jeg bruker penger jeg ikke har, på artister jeg aldri har hørt om, sammen med mennesker jeg aldri kommer til å møte igjen.

En festival fra utsiden er også en opplevelse i seg selv. Man er vitne til transformasjonen av et kjent og kanskje lite brukt sted, til en plass mennesker ofrer nattesøvnen for å stå på. Parkeringsplasser blir barer, jorder blir scener og bortgjemte parker stappes fulle av mennesker som kanskje har kommet langveisfra for å få med seg akkurat den artisten eller se akkurat den personen tale. En så aktiv bruk av «ubrukelig» areal kan i verste fall virke svimlende, i beste fall gi noen av oss tilbake håpet om et, tør vi si globalt samhold. Å se hjembyen eller hjembygda bli et senter for menneskelig aktivitet kan rett og slett være berusende.

Da jeg ankom Trondheim hadde ikke «festivalen»: fadderperioden begynt. Tre dager inn i skjærsilden min begynte jeg å se en forskjell, kafeene hadde færre ledige bord, gatene ble litt vanskeligere å manøvrere seg i og folkemengdene ble litt mer høylytte. To lange uker etter min ankomst sto jeg på plenen bak hovedbygget på Gløshaugen.

Jeg hørte på mennesker jeg ikke kjente, klar for å bruke penger jeg teknisk sett ikke hadde, for å forhåpentligvis finne meg et par venner i flokken.

Tweet dette sitatet

Gatekunst i London: Satire er mye brukt. Kunstnerne er ofte anonyme og bruker pseudonymer. Sted: Shoreditch, London. Foto: Ane Sofie Kjelland.

Markedsføre det å gå seg vil?

Som russens røde, blå og sorte bukser tilhører våren, tilhører studentsanger, daljer og fiskeslo den sene sommeren. Ja, disse unge voksne støyer og mye av det de gjør innebærer pinligheter for de fleste involverte, men jeg mener også de er med på å gi en unik kvalitet til byen nettopp ved å bruke den ukritisk.

Verden digitaliseres og globaliseres. Ordinær reklame ser ut til å ha mindre og mindre effekt på handlingene våre. Dersom man vil promotere en forestilling eller et arrangement, er det ikke lenger nok med et par plakater strategisk plassert rundt om i bygda, det finnes nå et tyvetalls plattformer man må ha kjennskap til. Facebook, Instagram og Snapchat er alle laget for å bringe verden til brukerens fingertupper. Når resten av verden bare et tastetrykk unna, må markedsførere gjøre ganske storslåtte krumspring for å fange oppmerksomhet.

For at festivaler, konserter eller utstillinger skal kunne ha muligheten til å bre seg utover i byene de hører hjemme i, er det ganske viktig med rom som gir dem muligheten til det.

Tweet dette sitatet

Trondheim er en ypperlig by å gå seg vill i. Midtbyen er et relativt lite sentrum, men man finner stadig noe nytt, en liten park her og et lite monument der. Nakne husvegger gir mulighet for gatekunst. Vi klager ikke over en ubrukt vegg, men roser kunsten når den kommer opp. Det er kanskje mulig å trekke en parallell til nakne plasser i byen som kan bli rost med litt kunst i tre dimensjoner? Det å la noen byrom stå åpne for midlertidig arkitektur og installasjoner er kanskje noe som gir flere muligheter enn det skader.

Få hemmeligheter i det som skjer på åpen gate

Jeg har nå bodd i Trondheim i snart tre år, og har på den tiden klart å føle en større tilhørighet til Bartebyen enn til den nærmeste «storbyen» hjemme. Min teori er at den spesielle tilværelsen som Trondheimsstudent og festivalene rettet mot mennesker allesteds fra, lar meg sette mine egne små merker i barken. Det blir diskutert i det vide og det brede om hva som kan gjøres med byrommene, kanskje vi kan diskutere hvilke arrangementer som kan passe for hvilke byrom? Eller satse mer på kulturelle arrangement som selv vil bruke byrommene?

Der andre byer flagger med «ferieby nr. én!» eller «Norges regnhovedstad!» stiller Trondheim seg som «vi ønsker å være Norges beste studentby». Dette treffer, spesielt i et samfunn som til stadighet skal demonisere og fremmedgjøre unge mennesker med utrolig mye å gi.

Som student vil jeg jo også takke trondheimere, for å la meg utfolde meg i byen deres, om det så er gjennom en treinstallasjon i Klæbuveien eller smålig beruset sang i Munkegata.

Tweet dette sitatet

Det er i mine øyne ikke bare arkitektur som gjør opp et godt byrom, men menneskene som fyller det.