I disse dager ferdigstiller Trondheim kommune arbeidet med Lusparken. Kaikantene mot kanalen er byttet ut og forsterket. Det er lagt en steintrapp fra Jernbanebroa og ned til den nye delen av parken mot kanalen. Der det før var parkeringsplass for biler blir det grøntareal med benker ut mot kanalen.

– Det er så bra at eierne av Kjøpmannsgata 52 la en klausul på arealet da gården ble solgt, sier Siv Schaug-Pettersen. Hun er landskapsarkitekt i Trondheim kommune og arbeider med historiske hager. Ellers er jeg redd hagen hadde vært borte nå.

Grønn oase: Terrenget mot Fjordgata er løftet litt opp og avgrenset med steinmur. Siv Schaug-Pettersen viser fram et skjermet rolig rom i Lusparken mellom de store aske- og almetrærne. Foto: Turid Helle

Liten oase mot kanalen

Parken er i dag litt bortgjemt, et grønt hjørne for folk som haster fra Fjordgata mot Sentralstasjonen. Men stopper du opp vil du oppdage en frodig liten hage med spor fra tidligere tider i byen.

– De mest karakteristiske trekkene er de store alme- og asketrærne. Det er de mest vanlige parktrærne fra gammelt av, sier Schaug-Pettersen. Andre typiske historiske parkplanter er syriner, spolebusk og storkenebb, forteller hun.

Ærverdig hage med mange navn

Det er ikke hvilken som helst hage dette. Den tilhørte de rikeste av de rike og har ligget her siden før 1700-tallet og hørte sammen med Kjøpmannsgata 52. Hagen og huset tilhørte bergråd Dreyer og senere grosserer Henrik Horneman og kaltes da Hornemanns hage. Den ble utvidet av grosserer Hans Wensell og oppkalt etter han (Wensells hage). Det offisielle navnet ble senere Brattørparken, men på folkemunne heter den Lusparken.

– Navnet stammer nok fra tiden da byens uteliggere holdt til her. Der var en periode da hagen var noe gjengrodd – forteller byhistoriker Terje Bratberg. Navnet er ikke spesielt hyggelig, men har festet seg som navn på hagen.

Rik bykultur på 1700-tallet

Etter bybrannen i 1681 fikk Trondheim en vekstperiode og ble eksportby. Innvandrerne utgjorde en stor del av borgerskapet med overvekt av dansker og flensburgere. De brakte med seg interesse for hager og hadde kunnskap om emnet.

Mot slutten av 1700 tallet bygde en liten overklasse mange anseelige borgerhus i byen. Hornemannsgården, Harmonien og Stiftsgården er fra denne tiden. Alèene kom også i denne perioden, inspirert av franske byplanleggingsidealer.

– Det var alltid konkurranse mellom byens rangspersoner, forteller Bratberg. Å ha den fineste hagen, med de sjeldneste grønnsakene og plantene var viktig, et synlig symbol på velstand og impulser utenfra.

Norges første bygartner

iI katolsk tid ledet klostrene utviklingen av hagebruket i Norge. Etter reformasjonen var det de geistlige, sivile embetsmenn og rike borgere som stod for det meste av hagedyrkingen.

På slutten av 1600 tallet holdt Christian Gartner til i Trondheim, han kom fra Flensburg og var den første bygartneren i Norge og dreiv gartneri med grønnsaker, krydder-, medisin- og prydplanter. Han var også frøhandler og dreiv planteskole. Virksomheten hans satte spor i Trondheim.

Hagene på denne tid var i hovedsak brukt til egenproduksjon av grønnsaker og urter. Kanskje var det også vanlig med litt frukt og bær. De tidligste hagene i Trondheim var jevnt over små jordlapper der det ble dyrket litt urter, grønnsaker og frukt (kirsebær).

Med innvandringen fra sør – av embetsmenn og borgere til byene vår – kom også byhagene – og lysthagene med stauder og tre. Dette var i større grad anlegg for hygge og var anlagt etter geometriske mønstre.  Den nye klassen skilte seg fra bondesamfunnet med rikdom, maktposisjon, kulturtilknytning og europeisk orientering.