Ingrid var blitt ansatt i en midlertidig stilling for et halvt år da hun kom inn på Byggesakskontoret til sin første arbeidsdag sommeren 1988.  Kommunen hun hadde fått jobb i hadde 135 000 innbyggere og var i vekst. Ett halvår ble til 71, og Trondheim har fått 80 000 nye innbyggere. Når Ingrid går av med pensjon 1. mars 2024, rommer byen 215 000 mennesker som alle skal ha et sted å bo. De skal ha skolebygg og barnehager og arbeidsplasser og veier og sykkelstier mellom hverdagens ulike elementer. Og de skal ha et sted å dra hvis de blir syke.

Vi har avtalt å møte Ingrid på St. Olavs hospital, det som må kunne kalles hovedverket i hennes karriere. I kassakøa inne på kafeen prater to menn i legefrakk over hodet på ei lita, hvithåra dame. De aner slett ikke hvor stor makt denne dama har hatt over arbeidsplassen deres. Det var nemlig Ingrid som vurderte, bearbeidet  og behandlet alle reguleringsplanene og byggesakene på hele sykehusområdet, men det er det nesten ingen som vet. For sånn er det med byplanlegging. Den påvirker oss alle, men vi får ikke nødvendigvis så lett øye på den – så lenge jobben blir gjort. 

Ingrid Risan har i 35 år satt sitt preg på byen, som byggesaksbehandler, byplanlegger og avdelingsleder i Trondheim kommune. Foto: Mari Vold

Veivalg

Med varm kaffe i koppen kommer Ingrid og setter seg på et bord i kafeen på Kvinne-barn-senteret. 

– Det er litt rart dette…

Hun pirker brydd på hanken av koppen. Er ikke vant til å være i fokus. De som kjenner henne, har forberedt oss på dette. «Ingrid er raus mot alle. Hun framhever og løfter andre opp og fram, men ikke seg selv», lyder skussmålet fra kolleger. Men nå har altså arbeidsgiveren bestemt at hun skal intervjues i Trondheim 2030.

– Vet du, det var faktisk litt morsomt også, skal hun si om et par timer. Da vil vi ha snakket om hvordan byen har forandret seg på 35 år, og hva hennes rolle i dette har vært. Vi kommer til å ha filosofert over hvordan samfunnutvikling påvirker byutvikling, – og andre veivalg man tar her i livet.

Det var et børskrakk og jappetidas endelikt som førte Ingrid over fra næringsliv til forvaltning, fra arkitektkontor til byggesakskontor. Unge arkitekter ble sagt opp i hopetall da økonomien bråstoppet på slutten av 80-tallet.

– Vi kalte det jappekrisa. Når ingen ville bygge noe, ble det lite arbeid for arkitekter, sier Ingrid.

Hun hadde rukket å jobbe på fire ulike arkitektkontor etter utdannelsen på NTH, to i Oslo, et i Bergen og et i Trondheim, hjembyen som hun nå hadde flyttet tilbake til. 

– Faren min var arkitekt, og medeier i et kontor. Jeg ville ikke starte der da jeg var nyutdannet, men etter vi flyttet tilbake til Trondheim, gjorde jeg altså det.  Men det varte ikke så lenge før alle bortsett fra partnerne ble sagt opp, sier hun. 

En annen tid

Heldigvis åpnet det seg en mulighet for et halvt års midlertidig stilling på Byggesakskontoret. Den grep hun.

– Stillingen var knyttet til utbygginga av Vikåsen. For øvrig et typisk prosjekt som aldri ville blitt realisert i dag, sier hun, og skal komme tilbake til hvorfor. Men dette var altså det hun skulle jobbe med i et halvt år. På cellekontor i sjette etasje i den 14 etasjer høye blokka som huset kommunens administrasjon. Kommuneblokka, på folkemunne, i Holtermannsveien 1.

– TEAB-bygget, sier Ingrid. Tekniske etaters administrasjonsbygg. Det var om lag femten menn og ei dame som jobbet som saksbehandlere på byggesak da Ingrid kom og doblet kvinneandelen.

Byen er stadig i endring. Da Ingrid Risan startet i Trondheim kommune var Plan- og bygningsetaten i TEAB-bygget i Holtermanns veg. Nå flytter Byutvikling i Trondheim kommune tilbake til Holtermanns veg, men Ingrid Risan blir ikke med på flyttelasset. Foto: Trondheim byarkiv

– Min kvinnelige kollega var på alder med min mor, men vi ble gode venninner, forteller Ingrid. Alle de andre damene som jobbet der var sekretærer. Og den funksjonen var utrolig viktig i en arbeidsflyt der saksbehandlerne leste inn sine formuleringer på diktafon, før sakspapirene ble skrevet ut på skrivemaskin av sekretærene.

– Det var en revolusjon da vi fikk datamaskin på starten av 90-tallet og skulle begynne å skrive selv, minnes hun. 

Selv om teksten ble digital, lå reguleringskartene fortsatt i store skuffer. Papirkart som var fargelagt for hånd. Utviklinga har vært helt ko-ko frem til dagens digitale kart som kan klikkes på for å få frem ulike lag og all informasjon.

ABC i plan og bygg

Selv om alle skjema, sakspapirer og kart er blitt digitale, er det ikke nødvendigvis så lett å få oversikt over planprosesser. Vi benytter sjansen til å la Ingrid gi oss en grunnleggende innføring.

– Byplanlegging handler om å gi rammer for utbygginga av et område. Hvor høy utnyttelse skal vi ha, hva slags bebyggelse ønsker vi? Hva trengs av nye veier eller fortau langs eksisterende vei? Hva med skoler og grøntareal? Slike spørsmål avklarer vi på Byplankontoret, i dialog med utbyggeren som har fremmet et privat planforslag i det aktuelle området. Så kommer vi med et bearbeidet og fortrinnsvis omforent forslag som skal gjennom en politisk prosess. I denne prosessen kan alle innbyggere i Trondheim kan uttale seg og gi innspill, forklarer Ingrid. Man trenger altså ikke være nabo eller direkte berørt for å mene noe om dette. Regulering av nye områder angår oss alle, fordi det former byen vi bor i. Fagfolka på Byplankontoret kan ha en faglig oppfatning av saken, men justerer denne hvis det kommer vektige innsigelser eller argumenter som taler for en endring. 

– Etter en eventuell justering legger vi frem en innstilling for bystyret, som går via bygningsråd og byutviklingskomité før den havner hos bystyret for politisk behandling og vedtak. Dette gjør det jo spennende å jobbe i kommunen. For det er ingen selvfølge at innstillingen går gjennom i beslutningsorganene. Det er mange interesser som skal vektes, og mange som driver lobbyvirksomhet, sier Ingrid.

Spennende, av og til mer som i «frustrerende og uforutsigbart» enn «morsomt», forstår vi.

– Det kan være skuffende hvis politikerne har mer tillit til en utbygger enn til kommunens egne fagfolk, innrømmer Ingrid. Med årene har hun lært seg å ikke ta det personlig, men heller bruke avviste innstillinger som en motivasjon.

– Kanskje må vi begrunne synspunktene våre bedre, og peke tydeligere på hvordan innstillingen henger sammen med overordnede hensyn som politikerne selv har vedtatt, utdyper hun. Uansett. Etter vedtak i bystyret foreligger det en reguleringsplan som avgjør hva som kan bygges på det aktuelle området, på generell basis. For hvert konkrete bygg må utbygger søke tillatelser som innvilges eller avslås av Byggesakskontoret, som er adskilt fra Byplankontoret.

Alene om hele sykehuset

Trondheim kommune fikk prisen Attraktiv by 2015 for byplangrepet St. Olavs hospital. Daværende Kommunalminister Jan Tore Sanner delte ut prisen på 250 000 kroner, plakett og diplom. Foto: Carl-Erik Eriksson

Det jobber om lag 60 på Byggesakskontoret ved inngangen til 2024 og 60 saksbehandlere på Byplankontoret, der alle saker blir behandlet av team med to eller flere medlemmer. Da byen skulle få nytt sykehusområde på Øya på slutten av forrige årtusen, satt Ingrid med all reguleringsplan- og byggesaksbehandling, fra 1996 til 2006.

– Det ville aldri skjedd i dag, sier hun, og husker at oppgaven var formidabel. Strengt tatt alt for stor for én person, men Ingrid er ikke den som melder pass. Så hun strakk seg. Tok i bruk kvelder og helger. Skrev alle sakspapirer. Fant løsninger sammen med sjefsarkitekten i Sykehusbygg, Ragnhild Aslaksen.

– Det var et veldig spennende tiår. Dette er et av prosjektene der jeg kjenner at «Dette ble bra. Dette fikk vi til!» Vi samarbeidet om å holde kvalitetskravene oppe med tanke på kunst inne og ute, grøntarealer som hager og sykehusparken. 

For Ingrid ble arbeidet med St. Olavs hospital en varig overgang til å jobbe med overordnet planarbeid. Fra 2006-2016 var hun leder for boliggruppa på Byplankontoret, og siden 2016 har hun vært leder for Byplankontorets avdeling bydeler øst. Det har så visst skjedd mye der også, på Lade, Lilleby, Leangen, Grilstad, Rotvoll, Ranheim og Overvik, men det er likevel St. Olavs hospital hun ser på som det mest betydningsfulle hun har jobbet med.

– Å legge et stort sykehus, en stor arbeidsplass, midt inne i et pulserende byliv stiller andre krav enn når det legges ute på landet, men det åpner også andre muligheter, påpeker Ingrid og nikker ut mot gata, som vi ser godt fra der vi sitter.

– Første etasje i byggene er ikke avvisende, men åpne, og inneholder steder som dette, der folk kan komme inn og ta en kaffe. Et sykehus som ligger midt i et boligområde og skal fungere for naboer, og være en del av byutviklinga. Altså, når det offentlig skal bygge viktige ting, kan det gå ut over privatpersoner, det er ikke til å unngå. Her måtte vi rive en del firemannsboliger. Men det gjelder å ha en ryddig og god prosess, slik at de som må lide for samfunnets interesser ikke føler seg overkjørt, sier hun.

«Ryddig.» «Rettferdig.» «Omsorgsfull.» Slik beskriver kollegene Ingrid. Man kan anta at det er egenskaper som kommer godt med i kontakten med berørte naboer. 

Ingrid Risan har bidratt til store byutviklingsprosjekter i Trondheim. Særlig nye boligområder, slik som her på Lilleby, som tidligere var et smelteverk. Foto: John Arne Tømmervold

Bilen som måtte vike

Da St. Olavs hospital ble bygd ut, var det ennå en relativt fersk tanke at bilen ikke skulle være premissleverandør nummer én.

– Ambulanser må åpenbart ha god fremkommelighet, og besøkende må kunne kjøre frem og parkere, men ellers prioriterte vi gode gangmuligheter, sier Ingrid. 

Det var uvant for de ansatte på sykehuset å ikke kunne parkere foran døra, men tida etterpå har vist at parkering på dem andre siden av elva og gode kollektivforbindelser har fungert. En dreining vekk fra en biltilpasset by er på generell basis den tydeligste endringa Ingrid har sett gjennom 35 år.

– Da jeg startet på Byggesakskontoret i 1988, var Trondheim en bilby, og nye områder ble bygd ut som satelitter. Vikåsen, det første området hun jobbet med, er et typisk eksempel. 

Når det nærmet seg 2000-tallet kom tanken om fortetting innenfra, og målet om en by der det skal være mulig for de fleste å komme seg til butikk, jobb og skole uten bil. 

– I dag jobber vi for miljøvennlige løsninger, og kollektivtrafikk, gang- og sykkelveier er viktigere faktorer enn bilvei og parkering, sier Ingrid og peker på at byplanlegging henger sammen med samfunnsutvikling. Bevaring av matjord og naturmangfold var ikke viktige tema på åttitallet. Nå er slike hensyn, klimavennlige løsninger redusert klimaavtrykk for eksempel gjennom gjenbruk av bygninger, viktig i alle prosjekter. 

Rolleforståelse

Som byplanlegger må du samordne mange ulike interesser for å få til gode prosjekter. Det er mange valg som leder fram til et ferdig prosjekt som er best mulig for byen. Foto: Mari Vold

Premissene og kravene til prosjekter er endret, og arbeidet rundt planprosessen er endret. Der folk tidligere kjørte rundt på befaring, kan de nå åpne google streetview eller bruke gode, oppdaterte reguleringskart. Samtidig som mye er blitt mer lettvint, er det kommet økte krav til utredninger på alle kanter, så de ansatte som blir igjen etter Ingrid vil ha nok å henge fingrene i. Selv har hun ingen planer om å henge igjen i gangene som deltidsarbeidende pensjonist. Når det er slutt er det slutt. Kollegiet på Byplankontoret mister en kunnskapsrik og hardtarbeidende kollega og leder, som ifølge medarbeidere er svært sterk både på fag, sosial kompetanse og rolleforståelse.

Kanskje et det sistnevnte som har holdt henne borte fra de store diskusjonene om arkitektur. Men selv om hun sjelden har grepet ordet selv, setter hun pris på engasjementet rundt byutvikling. 

– Jeg er glad for at folk er opptatt av det vi holder på med. Byen er vårt felles sted, man kan ikke velge å ikke se på byen der man ferdes. På den måten skiller arkitektur seg fra andre kunstformer. Du kan la være å gå på en utstilling, men du kan ikke stenge ute synet av byen du bor i.

Det har da Ingrid heller ingen planer om å gjøre. Tvert i mot, nå kan hun suge til seg synet av favorittstedene sine. Vestfrontplassen troner øverst. Med besøkssenteret og Erkebispegården som innramming av plassen foran Nidarosdomen, synes hun det er et nydelig byrom. Det nye Torvet er hun også begeistret for.

– Jeg synes det er blitt flott. Det kan av og til føles stort, men når det skjer noe, er det fint å ha et sted som kan romme alt folkelivet. 

Det kan bli tid til å være en del av folkelivet nå. Ingrid har jobbet mye i mange år. Veldig mye. Nå er planen å ha fri.