Nyhavna har blitt formet gjennom mer enn 100 år med industri. Havneplanen til Stadsingeniør Carl Adolf Dahl fra 1876 sørget for en storstilt utfylling av Brattøra og i dag består Nyhavna i sin helhet av oppfylt landområde.

Floridakysten og TMV side ved side

På folkemunne gikk strandlinjen mot Lade under tilnavnet ”Floridakysten”. Her fantes en lang sandstrand som strakk seg langs Strandveien helt opp til foten av Ladehammeren, og store gressletter for fritid og rekreasjon. På området i retning Reina, langs Strandveien, lå blant annet sportsklubben Falkens idrettsbane, hvor det ble arrangert idrettsstevner på 1930-tallet.

Okkupasjonsmakten kom tidlig i 1940 på befaring til Strandveikaia. Her hadde Trondheim Havnevesen og Trondheims Mekaniske Værksted (TMV) allerede etablert verftsvirksomhet via en flytebrygge. Flytebryggen hadde de fått tauet hit fra Storbritannia etter et kjøp fra de allierte etter første verdenskrig. Dermed kunne Trondheim Havn tilby en dokk for større skip som hadde behov for reparasjoner og vedlikehold. Under befaringen mottok tyskerne flere alvorlige advarsler mot å bygge anlegget på den ustabile grunnen som var her. Advarslene ble ignorert, Trondheim Havnevesen fikk beskjed om å opphøre sin virksomhet og bygging ble satt i gang tidlig 1941.

Før utbyggingen på Strandveikaia var området kjent som et grønt og fredelig rekreasjonsområde. Her fantes en lang hvit sandstrand som strakk seg helt opp til Ladehammeren og området var kjent som «Floridakysten». På grøntområdet i bakkant fantes det idrettsbane, hvor Reina idrettsklubb hadde tilholdssted. 

Norge kapitulerer

Natt til 9. april 1940 ble angrepet på Norge, Operasjon Weserübung-Nord igangsatt. Tysk hær, luftvåpen og marine overrumplet det norske forsvaret og militær motstand tok i stor grad slutt kort tid etter. Kryssere og slagere lastet med tyske tropper ble sendt nordover inn Oslofjorden og videre langs norskekysten mot blant annet Trondheim og Narvik. Landets hovedstad ble gjort til administrasjonssentrum. I Trondheim ble kapitulasjonsavtalen undertegnet på Britannia Hotell 10. juni 1940. I årene som fulgte skulle infrastruktur og industri utvikles i stor skala med formål om å sikre det tyske krigsmaskineriet, som etter hvert ble godt etablert i flere norske byer. Forsvarsplanen for tyske interesser i Norge, Festung Norwegen, ble en storstilt utbygging av forsvarspunkt og artilleri langs kystlinjen.

Forsvarsplanen for tyske interesser i Norge, Festung Norwegen, ble en storstilt utbygging av forsvarspunkt og artilleri langs hele kystlinjen. Prosjektet var en del av som til slutt ble den tyske vernemaktens fremste forsvarsverk i nord-, og vest-Europa; Atlantic Wall. Atlanterhavsvollen var et 2685 km langt forsvarsverk som strakk seg fra sørvest-kysten av Frankrike via Belgia, Nederland og Danmark, videre nordover langs norskekysten og inn på det som da var, finsk område.

Trondheim som marinemetropol

Trondheim skulle bli det største tyske marinestøttepunktet utenfor Tyskland og store ressurser ble satt inn for å beskytte det strategisk viktige marinepunktet. En ytre forsvarsring; Tarva, Austrått og Løkkhaug, samt en indre ring; Brettingen, Hysnes, Hambåra og Stjørdal, ble anlagt. Inne i byen skulle marinen ha ansvar for luftvernet. Av den tyske ubåtflåten var det 785 fartøy som gikk tapt under krigen. Kun 8 % ble ødelagt på grunn av bombetokt mot havnene, og nærmest ingen fartøy ble skadet under opphold inne i bunkere. Derimot hadde bombingen dramatiske følger for tyske overflateskip. Ut fra dette ble det besluttet at alle de større tyske marinefartøyene skulle forlate Atlanterhavskysten for så å ankre opp i Norge og Østersjøen. Trondheimsfjorden ble utpekt som en av de viktigste havneområdene og skip som Admiral Hipper, Prinz Eugen og Admiral Sheer ankret opp i lengre perioder. Tirpitz, et av den tyske krigsmarinens største slagskip, lå en lengre periode ankret opp under god beskyttelse i Fættenfjord mellom Åsen og Skatval.

Hovedkvarteret, Flakgruppenkommando, ble plassert på Kuhaugen, undergruppekommandoen på Blyberget, Sverresborg. Marineluftvernet bygde batteriskyts på Munkholmen, Ladehammeren, Sunnland, Leira, Austflata, Fagerhaug og Dalhaugsplass. Det fantes også lett luftvern for batteriene plassert på strategiske steder rundt havna og ved fossene. Munkholmen skulle etter hvert fungere som et havnesperrebatteri for Trondheim Havn, i tillegg til luftvernkontrollen.

Tysk ubåtmannskap ble inkorporert i en forlegningsleir anlagt på Persaunet, der luftkrigsskolen befinner seg i dag. Kommando- og kommunikasjonsbunkeren for marineanlegget, Empfangsanlage Nordblitz, ble plassert et stykke unna havneområdet på Charlottenlund. På Ladejordene ble det anlagt flystripe.

Dora ubåtanlegg kom i virksomhet våren 1943, etter to intense år med bygging. Da stod bunkere og verkstedbygninger klare for å reparere, vedlikeholde og forsyne ubåter og andre fartøy i den tyske krigsmarinen.

LIKHETSTREKK: Dora og anlegg langs Atlanterhavsvollen har flere likhetstrekk, her vist ved Dora og Kermomananlegget i Frankrike. Foto/illustrasjon: Marinemuseet Horten/Byantikvaren Trondheim

Nord-Europas største ubåtanlegg

I 1941 startet byggingen av Dora 1 ubåtbunker. Trondheim skulle være rustet til å ta imot store deler av den tyske marine i løpet av høsten samme år. To slagskip, et panserskip, en tung krysser, seks jagere, fem ubåter og enheter med minesveipere, ubåtjeger og vaktfartøyer. Byen skulle bli det største tyske marinestøttepunktet utenfor Tyskland. Trondheimsfjorden, med dens omliggende fjell og mange sidefjorder, møtte kriteriene for krigsmarinens behov for beskyttelse, skjul og oppankringsplasser. Avstanden til åpent hav var heller ikke for lang til at man raskt kunne gå imot en fryktet alliert invasjon. Trondheimsregionen som militært administrasjonssenter hadde dermed flere geografiske fordeler men området skulle også utvikles demografisk.

En ny by ble planlagt anlagt ved utløpet av elven Gaula på Øysand. Nordstern (”Nordstjerne”) skulle huse 250 000 mennesker som alle var ment å betjene den tyske krigsmarines hovedbase i den nordlige delen av Det tredje riket. Dora-anlegget på Nyhavna i Trondheim var i sin tid Nord-Europas største ubåtanlegg. Anleggets bunkere og verftsbygninger er oppført mellom 1941 og 1945. I dag finnes det 13 gjenstående bygninger i anlegget. Samlet danner disse et kulturmiljø unikt i norsk krigshistorisk sammenheng. Dora er materielle levninger etter krigsstrategiske avgjørelser og anleggets grove bygningsmasse, dominerer landskapet på Nyhavna.

Kulturminnene lever videre

Anlegget på Nyhavna består i dag av 13 gjenstående bygninger; to ubåtbunkere, fyringsbunker, administrasjonsbygning og et flertall verft- og verkstedbygninger. Dora ubåtanlegg strekker seg fra Transittgata i sør og nordover opp til Ladehammerkaia.