TMV og Trondheim Havnevesen hadde allerede en etablert havnevirksomhet ved kaia da tyskerne kom på befaring til området kort tid etter okkupasjonen 1940. Området ble vurdert som godt egnet til utbygging og oppføring av to store ubåtbunkere. Trondheim Havnevesen ble beordret til å gi opp driften, til tross for gjentatte advarsler om den ustabile grunnen. Mudring og spunsing til ubåtbunkerne, og bygging av verftsbygninger på Strandveikaia kom i gang allerede våren 1941.

Kullbingen

Kullbingen ble oppført som en del av byggetrinn 1 på Strandveikaia 1941-1943 og er en av de første bygningene som ble reist i anlegget. Den er oppført i teglstein og armert betong, og fungerte som kullager for sentralfyrhuset som ligger vegg i vegg. I bakken på området finnes det fortsatt togspor. Her kom togene inn, på en sidearm fra Meråkerbanen, fullastet med kull. Kranen som lastet fra togene og inn i kullbingen var festet på to store skinner, plassert på utstikkene som fortsatt er synlig på bygningens sørfasade. Kullbingen lå helt åpent uten tak og har flere kamre innvendig. Det finnes fremdeles i dag en åpning etter trakten mellom kullbingen og fyrhuset hvor kullet ble skuffet inn i kjelleren.

I 1970-årene hadde bygningen fått tak og ble brukt til oppbevaring av tørrfisk. Bygningen eies i dag av Trondheim Havn og er benyttet til lagring.

Kullbingen står svært karakteristisk i landskapet i utforming og formål. Bygningen har gjennomgått noen tilpasninger for dagens bruk men har store deler av den originale bygningsmassen fortsatt intakt.

Sentralfyrhuset

Sentralfyrhuset er den høyeste bygningen i anlegget og står tydelig i landskapet. Bygningen er en av de første bygningene som ble oppført i anlegget og er bygget i 1941. I sokkeletasjen ble det bygget et sentralvarmeanlegg som sørget for varme under opphold og drift i resten av bygningene på Strandveikaia og Ladehammerkaia. Bygningen hadde opprinnelig åpninger i fasadene som strakk seg over flere etasjer. To piper var også plassert i pipeløpene mot øst. Etter okkupasjonstiden gikk bygningen gjennom ombygging og tilpasning slik at den kunne nyttegjøre som termoblokk med fryse- og kaldlager. I dag eies bygningen av Trondheim Havn. Lokalene leies ut til diverse næring og kulturbedrifter. I tredje etasje finnes blant annet et trekunstverksted. 

Verftskjøkkenet

Verftskjøkkenet ble påbegynt og fullført samtidig som resten av bygningene på Strandveikaia og ligger nord for sentralfyrhuset. Denne bygningen har, sammen med andre i anlegget en svært karakteristisk arkitektur, typisk for tysk industribebyggelse rundt denne tiden. Konstruksjon er utført i årene 1941-1042 og bygningen har buet tak. 

I 1943, kort tid etter at Dora 1 var ferdigstilt, ble det utført et amerikanskledet bombeangrep over Nyhavna. Ingen av ubåtbunkerne ble skadet. Det var heller ikke målet. Det var først og fremst verftsbygningene og et fåtall private boligbygninger i nærheten som tok den verste støyten. Verftskjøkkenet var en av bygningene som ble hardt skadet. Før angrepet hadde bygningen formål som lager for surstoff og pressluft. Etter angrepet ble bygningen bygget opp igjen, som en teglsteinsbygning og tatt i bruk som verftskjøkken. Bygningen har mye original bygningsmasse og flere originale bygningsdeler i god stand, som den opprinnelige trappen og originale gulvfliser av skifer. 

Etter freden ble kjøkkenet tatt i bruk som kontorbygg for skipsekspedisjonsfirmaet Dyrkoren & Sønn, som gjorde flere endringer i bygningsmassen og disponerte bygningen i store deler av etterkrigstiden.

DRIFTSBYGNINGER: Strandveikaia med E.C. Dahls i bakkant 1952. Fra venstre: Sentralfyrhuset, verftkjøkkenet, kjelhuset, garderobebygningen og bildriftsbyggene. Foto: Widerøe

Kjelhuset 

Kjelhuset ligger tett inntil verftskjøkkenet og er en av de første bygningene som ble oppført i anlegget. Konstruksjonen ble ferdigstilt 1941-1942 som en del av byggetrinn 1. Kjelhuset er den minste bygningen i bygningsrekken på Strandveikaia men skilte seg godt ut landskapet med to store pipeløp av teglstein på taket. Bygningen huset en stor dampkjel som sørget for tilførsel av varmt vann og damp til vask- og garderobebygningen som ligger like ved. 

Under bombeangrepet i 1943 ble flere bygninger på Strandveikaia skadet men kjelhuset står ikke oppført med nedslag eller skader i kildene. Bygningen har gjennomgått tilpasninger i moderne tid men har sin opprinnelige hovedkonstruksjon intakt.

Året etter bombeangrepet gikk det et stort ras i Ladalen. 14 mars 1944 ble flere private boliger og andre bygninger ble tatt av raset. Rasområdet utgjorde ca. 20 daa. og rev med seg Lade allé, kulverten og noen tyske bunkere.

Etter freden fungerte bygningen som sosialbygg for skipsekspedisjonsfirmaet Dyrkoren & Sønn. Første etasje hadde garasje og verksted. Firmaet gjorde flere endringer i bygningsmassen og disponerte bygningen store deler av etterkrigstiden. I dag eies kjelhuset av Trondheim Havn og disponeres av et maskinutleiefirma.

Vask- og garderobebygningen

Anlegget på Nyhavna strekker over et større område rundt vannbassenget; Bassin IV. De fleste verftsbygningene var plassert på Strandveikaia og Ladehammerkaia. Snekkerverkstedet på anlegget er oppført på nordre del av Strandveikaia. Ved oppføring hadde denne bygningen formål som vask- og garderobebygning for ansatte som arbeidet på Dora ubåtanlegg. Varmt vann og damp kom inn i bygget via rør gravd ned i bakken fra kjelhuset like ved. Bygningen er en av de første som ble reist og derfor også en del av det første byggetrinnet på Nyhavna. Konstruksjonsarbeidet startet parallelt med den første ubåtbunkeren og ferdigstillelse vurderes til 1941-1942. Under bombeangrepet i 1943 hadde Strandveikaia mange nedslag. Denne bygningen ble hardt skadet og måtte bygges opp igjen. Etter angrepet ble bygningen tilpasset sitt nye formål; snekkerverksted. 

Innvendig finnes det mange originale bygningsdeler, deriblant bygningens originale trappeløp, hvor detaljene går igjen i flere av bygningene på området. Snekkerverkstedet deler også sitt karakteristiske tak med verftskjøkkenet. Flere rom har fortsatt originalt gulv. I dag eies bygningen av Trondheim Havn og leies ut til lagervirksomhet, og til kultur- og næringsforhold. 

Driftsavdelingen for kjøretøy og e-verkstedet 

Her var Dora-anleggets driftskjøretøy og bilpark. Bygningen er plassert vest på området Strandveikaia og er én av 13 gjenstående bygninger i Dora-anlegget. Konstruksjonsarbeidet startet parallelt med den første ubåtbunkeren og ferdigstillelse kan dateres til ca. 1942. Bygningen er oppført i armert betong og har fasade av murpuss. Når anlegget var operativt hadde denne bygningen en likens bygning plassert på nordsiden og mellom begge bygningene var bilparken plassert, på inngjerdet område. Denne driftsbygningen er oppført i kildene som en av de som ble ødelagt under bombeangrepet i 1943, når den opprinnelig tjente sitt formål som alminnelig lagerhall. Etter angrepet ble den bygget opp igjen med flere endringer. Blant annet ble innvendig planløsning forandret og flere vinduer ble tettet igjen. og den ble altså brukt som driftsbygning. 

I dag eies bygget av Trondheim Havn og leies ut til lagervirksomhet, og til kultur- og næringsformål. Bygningen har flere originale bygningsdeler, slik som trappeløpets utforming. Her har skiferplatene blitt fjernet etter bombeangrepet men trappens utforming er original. Noe denne bygningen deler med snekkerverkstedet.

Endepunkt Meråkerbanen

Strandveikaia er også endepunkt for Dora-anleggets tilknytning til Meråkerbanen. I okkupasjonstiden ble byens jernbaneforbindelser lagt under omfattende utbygging. Konstruksjon og drift av Dora krevde tilknytning til jernbane men det var også nødvendig med transportmuligheter av materiell og mannskap til skip og ubåter. Det gikk derfor flere toglinjer inn på verftsområdet. En hel rekke med hus i Strandveien ble revet til fordel for jernbaneforbindelsen inn til anlegget. Med okkupasjonen av Norge skulle Organisation Todt knytte landet ytterligere sammen med jernbane og annen infrastruktur, noe som har satt brutale spor i historien gjennom bruk av slavearbeid på flere strekninger i Nord-Norge. Sovjetiske og øst-europeiske krigsfanger stod for mesteparten av utbygging av veg og bane. Denne gruppen arbeidere var etter hvert også med på konstruksjonen av Dora, under samme organisasjon, og var internerte i fangeleire flere steder i Trondheimsområdet.

Flyangrepet 

I 1943 ble det utført et amerikanskledet flyangrep over Nyhavna. Bunkerne ble ikke truffet, men det var heller ikke målet. Det var hovedsakelig verftsbygninger på Strandveikaia og Ladehammerkaia, samt boliger og private bygninger i umiddelbar nærhet som tok den verste støyten. Flere av ubåtanleggets verftsbygninger på Strandveikaia ble såpass skadet at de måtte bygges opp igjen angrepet. Flere av dem fikk da nytt formål. Ett år senere gikk det et stort jordskred i Ladalen, ved Ladebekken. Flere bolighus ble tatt av raset.

Floridakysten blir industriområde

Før utbyggingen består området av en lang hvit sandstrand som strakk seg langs Strandveien (derav navnet) og helt opp til Jarlheimsletta og Ladehammeren. Dette gjorde at, på folkemunne, ble området kalt for «Floridakysten». På grøntområdet i bakkant hadde Idrettsklubben Reina sin idrettsplass hvor det ble arrangert idrettsstevner. 

Mudring og spunsing til ubåtbunkerne, og bygging av verftbygninger på Strandveikaia tilrådde allerede våren 1941.

Formell utvikling av området rundt Strandveien startet med havneplanen á 1906, hvor det ble planlagt kai langs Strandveien og Trondheim Havnevesen opprettet verftvirksomhet. Før utbyggingen av området fantes det her en lang hvit sandstrand som strakk langs etter Strandveien helt opp til Jarlheimsletta og Ladehammeren. På folkemunne ble området av den grunn kalt «Floridakysten». Grøntområdet i bakkant av strandstrekket Reina idrettsklubb og klubben idrettsbane. Her ble det arrangert større stevner og hele området ble flittig brukt av byens befolkning som rekreasjonsområde.

Tyskerne kom på befaring i området raskt etter okkupasjonen i april 1940. Her hadde TMV og Trondheim Havnevesen allerede etablert verftvirksomhet på mindre kystfartøy via en flytedokk. Området ble vurdert som godt egnet til utbygging og oppføring av to store ubåtbunkere. Trondheim Havnevesen ble beordret til å gi opp driften, til tross for gjentatte advarsler om den ustabile grunnen. Mudring og spunsing til ubåtbunkerne, og bygging av verftsbygninger på Strandveikaia tilrådde allerede våren 1941.

Utviklingen på bydelsområdet Nyhavna og Reina har opphav i industri. Større bedrifter som Dillner & co Trevareforretning og Isisdor Nilsens mekaniske verksted har hatt drift her. Aktiebryggeriet, E. C Dahls har sin store hvite murbygning langs Strandveien tydelig i landskapet. Foruten marin drift under krigsårene og den umiddelbare tiden etter freden ble området i etterkrigstiden tatt i bruk til flere ulike industri- og næringsformål. Nyhavna har i dag levende næringsvirksomhet i flere bygninger fra krigsindustrien.