Byantikvarene Mette Bye og Gunnar Houen har samarbeidet tett og godt i mange år.

Da stillingen ble opprettet 2. juli i 1984 raste en rekke betente debatter. Gunnar Houen ble byens første byantikvar. Han fikk bryne seg på et ormebol av diskusjoner. Hva var verdt å ta vare på? Hva skulle rives? Og ikke minst: bilen hadde forrang.

I dag styrer Mette Bye skuta gjennom smulere farvann.

– Det gleder meg stort at byantikvaren har et godt rykte og en sterkere posisjon enn noen gang, sier Gunnar Houen, og smiler til Mette Bye.

Han ble pensjonist for åtte år siden, etter 32 år i stillingen. Men fortsatt har han en finger med i spillet, gjennom en pensjoniststilling.

– Nå bruker han sin kunnskap om etterkrigstidens arkitektur i Trondheim. Det er blitt en katalog og vi skal også lage et seminar om dette etterhvert. Det er nyttig med kontinuiteten det representerer at han er her. Vi har mange gode diskusjoner, sier Mette Bye.

Gryende engasjement

Grunnene til at Trondheim fikk en byantikvar i 1984, er sammensatte, forteller Houen. Interessen for et kommunalt ansvar for vern av bygninger våknet til liv på 70-tallet. Folk ble mer obs på de arkitektoniske verdiene som fantes i norske byer. På denne tiden var det kun et 30-talls bygninger i Trondheim som var fredet av Riksantikvaren. Vissheten om at mange flere bygg burde vært tatt vare på vokste fram på lokalt plan.

– Heldigvis var det enkelte politikere som så litt lengre enn sin egen nesetipp. Venstres Haakon Odd Christiansen var en av dem. Han var våken og forut for sin tid. Han fikk med seg andre politikere til å opprette Antikvarisk utvalg i 1971, sier Gunnar Houen.

Hospitalsløkkan: Det hyggelige trehusområdet på Hospitalsløkkan var lenge truet med riving. I dag utgjør nettopp dette området en viktig del av Trondheims sjarm. Foto: Byantikvarens arkiv (1994)

Utvalget kom i 1976 med en innstilling og en oversikt over hvilke bygg de mente burde bevares. I 1978 ble innstillingen fra utvalget vedtatt av bystyret. Samtidig var områder, som Sanden og Hospitalsløkkan, truet av sanering. Her var det planer om å skifte ut all den gamle trehusbebyggelsen fra begynnelsen av 1800-tallet, med moderne nybygg.

– Arkitekt Lars Fasting var sekretær i utvalget og kjempet med nebb og klør for bevaring av disse viktige trehusområdene.

Steile fronter

I 1981 kom Midtbyplanen.

– Midtbyplanen var en ny type planperspektiv. Planen gikk på tvers av den grenseløse moderniseringen som hadde fremskritt basert på økt biltrafikk i fokus. Heldigvis ble målsettingen om økt bilbruk bremset ned. Kulturminneperspektivet begynte å vinne terreng, sier Houen.

I 1984 ble Hornemansgården og Svaneapoteket fredet av Riksantikvaren fordi de var truet. Planen var at disse vakre trebygningene skulle rives og erstattes av monumentale nybygg. Sundtbygget, hvor Trondheim Torg i dag holder til, var forbildet.

– Da jeg tiltrådte som byantikvar raste fortsatt debatten om Bakklandet som var truet av riving og motorveiutbygging. En firefelts motorvei var planlagt og alle de største partiene i bystyret var positive, minnes Houen og tilføyer: – Riv skiten, var mange politikeres holdning.

Han forteller at en bevaringsaksjon vokste fram i befolkningen.

– Bevaringsaksjonen for Bakklandet tente en gnist. Stadig flere ble bevisst på at trehusområdet hadde verdier som burde bli tatt vare på.

I 1985 ble Transportplanen vedtatt, den skjøv veien over Bakklandet ut i det blå og lanserte Nordtagenten som alternativ for å avlaste for trafikken gjennom Midtbyen.

– Det er dramatisk når vi i ettertid tenker hva som kunne ha skjedd. Det som i dag er regnet som en perle i Trondheim kunne blitt revet for å gi rom for firefelts motorvei. Vi må huske på at vernet ikke kom av seg selv. Det var tøffe kamper som ble utkjempet, poengterer Houen. I dag er Bakklandet folkets favorittsted.

Folkets favoritt: Hvert år siden 2016 har Trondheim kommune gjennomført en årlig blivsundersøkelse om hvordan byrom brukes og oppleves av folk i byen. Bakklandstorget har vært det best likte byrommet i alle undersøkelsene. Foto: Mari Vold

– Byantikvaren har kampsaker i dag også, men ikke på nivå med det som var på 70- og 80-tallet i det hele tatt, kommenterer Mette Bye.

Byantikvaren vant stadig mer fram med sitt perspektiv, om å ta vare på det som har høy antikvarisk verdi. Og Gunnar Houen ble kommunens antikvariske ansikt utad.

Å hoppe etter Wirkola

Gunnar Houen, er utdannet arkitekt, mens Mette Bye er kunsthistoriker. Han jobbet som saksbehandler på kulturminnefeltet i kommunen noen år før han ble byantikvar.

– Lars Fasting lå an til å bli byantikvar, så snart stillingen ble opprettet. Men det drøyde med opprettelsen og Fasting gikk lei av det kommunale byråkratiet, sier Houen.

Dermed fikk Gunnar Houen jobben og satt i stillingen fram til 2016. Da han ga seg var de tre ansatte. Mette Bye og Elisabeth Kahrs var de to andre i teamet. Houen og Kahrs utarbeidet den nye kulturminneplanen, før Bye begynte i 2014. I dag har Byantikvaren seks årsverk.

– Å ta over etter Gunnar var spesielt. Han hadde hatt rollen som byantikvar i 32 år og hadde bygd opp kontoret og definert rollen. Jeg er jo moldenser og lagde meg et slagord: «Ikkje i men vi». Jeg ville markere at vi var et nytt kontor som hadde tatt over stafettpinnen, og at vi var flere som jobbet tett sammen, sier Mette Bye.

Teamet: Roy Åge Håpnes, Einar Bye, Silje Taftø Petersen, og Elisabeth Kahrs jobber sammen med Mette Bye. – Vi har mange nyttige diskusjoner og mye «faghygge» på kontoret, sier leder Mette Bye. Foto: Unni Skoglund

– Dette fokuset på «vi» er så verdifullt, Mette, men var ikke der da jeg var byantikvar. Det var en annen virkelighet, kommenterer Houen.

– Ja, dere var jo en gjeng med kompromissløse individualister, som ofte hadde forskjellig syn på ting, sier Bye.

– Ja, sier Gunnar: – Det var mange heftige diskusjoner. Det fløy rundt med faglige problemstillinger. Det kunne være litt tøft til tider, innrømmer han.

Samtidig var andre ting enklere da enn nå:

– Trondheim var en annen by på 1980- og 90-tallet. Det hendte ganske ofte at jeg diskuterte planer og tanker med rådmannen. Det var mindre forhold og en enklere by å forholde seg til. Da Mette overtok var forholdene mer komplekse og Trondheim hadde vokst seg mye større, sier Gunnar.

Kulturminneplanen viser vei

Kulturminneplanen fra 2013 beskrev hvilke antikvariske bygg som fantes i Trondheim kommune, og pekte også på hvor veien videre skulle gå. Blant annet er det anbefalt å ta vare på bryggene i Kjøpmannsgata, pluss å jobbe med å oppgradere veitene i Midtbyen.

– Planen har vært et godt arbeidsverktøy, og rettesnor for oss. Både veitene i Nerbyen og bryggene i Kjøpmannsgata ble egne prosjekter, etterhvert med noe egen finansiering. Begge disse to har vært viktige for Trondheim, sier Bye.

– Arbeidet med å ta vare på bryggene er noe av det mest vesentlige som er gjort etter 2016. Dette er svært viktig arbeid for byen, men en ganske tung materie, med bare private eiere, sier Houen.

Bye forteller at det har vært gjort veldig mye med bryggene de siste årene. Ikke alt er så synlig ennå.

– Mange av bryggene var falleferdige etter å ha stått tomme i 30-40 år. Men snart er to av de største bryggene ferdig restaurert. Det finnes en plan for at noen skal flytte inn og ta de i bruk – det er utrolig bra! Og når det blir liv i bryggene vil hele byen nyte godt av det, sier Mette Bye og tilføyer:

– Bryggene har blitt istandsatt, brannsikret og bedre fundamentert. Det har vært, og er, en omfattende antikvarisk restaurering.

Lange prosesser

Byantikvarens jobb handler ofte om lange prosesser. Den gamle og den nåværende byantikvaren er enige om at det skjer mye positivt i Midtbyen.

– Det er mye som bygges og fornyes i Midtbyen, men heldigvis rives ikke bygg i denne delen av byen lengre. Jeg tror det generelt er større forståelse for verdiene i området i dag enn for 10-15 år siden. At vi må utvikle kvartalene på disse verdienes premisser, er mer tydelig i dag. Det blir stadig flere boliger her, men fortsatt er det plass til flere i Midtbyen, mener Mette Bye.

De to er enige om at du i gamle hus må tåle at ikke alt er like strømlinjeformet som i nybygg.

– Det er en 1000-årig gammel by, så vi må ha forståelse for at det å bo i, eller drive næringsvirksomhet i gamle bygg, kan fungere fint selv om det av og til kan være litt kronglete, sier Gunnar Houen.

Byantikvaren har rundt 7000 objekter på kartet i dag, mange flere enn for 40 år siden.

– Tenk så mye som er blitt bygd i Trondheim de siste 20 årene! Og Klæbu har blitt innlemmet i Trondheim. I tillegg jobber vi med å kartlegge flere bygg fra det 20. århundre, sier Mette Bye og poengterer at de har nytte av Gunnar Houen sin kompetanse.

– Det er veldig fint å kunne diskutere modernistiske bygg med han. Nå er vi i gang med å sette modernismen på kartet. Ladejarlen er et godt eksempel på det. Og folk engasjerer seg, sier Bye fornøyd.

Nyere kulturminne: Ladejarlen maritime skolesenter (til venstre i bildet) ble tatt i bruk i 1964. Nå er den videregående skolen nedlagt, og anlegget med stor kulturverdi skal frigjøres for andre formål. Foto: Trondheim kommune

Det er ofte ingen fasit for hvilke avgjørelser Byantikvaren tar.

– Det utvises mye skjønn, og da er det å kunne drøfte med andre veldig viktig. Derfor er det helt nødvendig at byantikvaren har et team rundt seg. Vi må være trygge på det vi lander på, sier Bye.

Utfordringer framover

Når vi spør hvilke utfordringer Byantikvaren står over for framover, tar Mette Bye seg en liten tenkepause.

– Jeg er litt redd for å si noe som kan bli selvoppfyllende profetier…

Så lander hun likevel på at det er flere ting hun ønsker å løfte fram. Hun forteller at det skjer veldig mye innenfor byggebransjen, og at det kan være problematisk for Byantikvaren som både skal ta vare på bygg og kulturmiljø.

– Nye materialer som introduseres i byggebransjen er en evig utfordring. Balansen mellom å ivareta autentisitet med materialer av høy kvalitet, og godt håndverksmessig arbeid, i møte med alle de nye og trendy materialene er en utfordring. Energikrav som det er mye fokus på, kan også true bevaringsinteresser. For disse kravene er beregnet på nybygg, sier Mette Bye.

Hun trekker også fram fortetting som noe som er en skikkelig nøtt å bryne seg på.

– Særlig hvis det eneste saliggjørende er å bygge høyest mulig. Høyhus fortrenger ofte det gamle bybildet. Ditt hus er min utsikt, og det skal vi huske på. Bygger du høyt og stygt så snylter du på nabolaget ditt, framhever hun.

– Trafikk er også en utfordring. For hvis alle skal ha sin egen fil så blir det nødvendigvis veldig trangt mellom husene.

Bye er også skeptisk til at Riksantikvaren har fått nedskjæringer på sine budsjetter, samtidig som Kulturminnefondet har mindre å rutte med enn de har pleid å ha.

– Disse tendensene liker jeg ikke. Det er småpenger det er snakk om, men slike såkorn som de kan bidra med har veldig mye å si, slår Bye fast.

Bygg å trekke fram

På forhånd har de fått spørsmål om hver av dem kan tenke seg å trekke fram et par gode eksempler på bygg i Trondheim som de liker ekstra godt. De er så samstemte at de velger å svare sammen. Det første bygget de løftet fram er Trondheim katedralskole:

– Jeg har alltid syntes at katedralskolen er Trondheims vakreste bygg. Det finnes ikke så mange bygg i Trondheim fra denne tidsepoken, det er dansk nyklassisisme fra 1700-tallet. Den har et nydelig gjennomført arkitektonisk eksteriør. Det er fine friser i fasaden, som er trukket en halv mursteins bredde fram. De små variasjonene lager liv i fasaden. Det er veldig subtilt og flott, sier Gunnar Houen.

Mette Bye påpeker at bygget ble oppført omtrent samtidig som den franske revolusjonen pågikk.

– Jeg synes det er veldig fint å hekte det på den. Og så er nyklassisismen lett å like. Katedralskolen ble bygget som kunnskapens høyborg. Det er en monumental bygning i et menneskelig format, harmonisk med fremskutt midtparti. Det er kun brukt ett materiale – tegelstein, men det er veldig fint, sier hun.

Neste bygg de vil trekke fram er nok et teglhus, nemlig Trondheim Kunstmuseum.

– Vi må framsnakke Trondheim Kunstmuseum. Et fantastisk bygg, som var enda mer fantastisk før atriumet som bakgården dannet, ble overbygd og innlemmet i museet. Museet sto ferdig 1930 og er et eksempel på overgangen fra nyklassisisme til funksjonalismen. Fasaden mot Bispegata er lukket og streng, med få vindu. Likevel opplever jeg den som aktiv. Det er som om den hvisker: «Inni her er det noe veldig, veldig viktig», sier Mette Bye.

De holder seg i kunstens verden og beveger seg videre til Trondheim Kunsthall i Søndre gate:

– Brannstasjonen i Søndre gate var et offentlig påkostet bygg da det ble oppført like etter krigen. Bygget hadde funksjon som brannstasjon lenge, før nye brannstasjoner ble bygget utenfor bykjernen. Huset ble da ledig og ble kjøpt av Sparebank 1. Så ble det omgjort til Trondheim kunsthall og kafeen Sellanrå med direkteforbindelse til biblioteket. Jeg synes det er fint at så mye av det gamle er tatt vare på, samtidig som bygningen har fått ny funksjon, sier Gunnar Houen.

Enkel feiring

På samme vis som det ikke er noe prangende over kulturminnevernet, skal heller ikke 40-års jubileet til Byantikvaren være ekstravagant. Utad blir det ikke noen markering i det hele tatt.

– Men alle vi som jobber på i byantikvar-teamet skal ut å spise en god middag sammen. Hvor Byantikvaren er 40 år fra nå, er vanskelig å si, men jeg tenker at kulturminnevern ikke blir mindre viktig fremover. Både med hensyn til identitet og kvalitet i utvikling av den gode byen. Også nå når sirkulærøkonomi og gjenbruk får bredt fotfeste fremover, sier Mette Bye.