Skole for en ny tid: Kalvskinnet skole sto ferdig i 1887 med 24 klasserom inklusive en egen sangsal. Dessuten hadde skolen spesialrom for fysikk, tegning og håndarbeid. Det var også gymnastikksal i en egen bygning og den hadde eget skolebad, slik at elevene kunne få et bad hver tredje uke. Skolebygningen vakte oppmerksomhet langt ut over Norges grenser på slutten av 1800-tallet. Nå er det stille i og rundt den ærverdige skolen. Foto: Trondheim byarkiv.

Hva må til for å snu denne trenden?

Da må det bygges mer for barnefamilier. I løpet av 60-tallet gjorde bilen sitt inntog i byen og barna mistet gata som lekeplass. I tiårene som har fulgt har også bakgårdene i Trondheim forsvunnet.

I 2010 ble Kalvskinnet skole lagt ned, og småbarnsfamilier i Midtbyen er blitt blant byens mest bilavhengige.

Det finnes EU-krav for hvor mykt underlaget på lekeplasser skal være, men trafikken langs skoleveien er og blir det farligste barn utsettes for, og eksosen – det giftigste barna får i seg.

Visjon for barna?

Samtidig som barnefamilier flytter ut av bysentrum, er det et mål at byen skal være bærekraftig.

Det innebærer blant annet å begrense veksten i personbiltransport og bygge tettere. Næringslivet har lenge etterlyst flere boliger for familier i Midtbyen for å gi sentrum mer liv og et bedre grunnlag for handel.

Den siste tiden har visjoner om 50 000 nye innbyggere i sentrum og vakre illustrasjoner av parker og kanalbåter preget debatten rundt utviklingen i Midtbyen. Det løftes fram som løsningen for sentrum. Men glemmer vi ikke noe? I boka Barn drikker ikke kaffe latte spørres det om barn egentlig har mulighet til å bruke nærmiljøet sitt til fri lek, eller om de, på grunn av redusert bevegelsesfrihet, blir tvunget til å leke inne.

En by uten barn er en by uten framtid. Vi trenger også strategier for å ivareta barns behov i byen.

Barn er den fremste forutsetningen for at et bysentrum skal utvikle seg miljøvennlig, bilfritt, tilgjengelig og ufarlig.

En god by for barn: København kommune har offentlige lekeplasser fordelt over hele byen. Her kan byens barn utfolde seg i fri lek sammen med familiene sine. På kommunens nettsider finnes oversikt over byens 125 lekeplasser og informasjon om det er en kunstlekeplass, innendørs lekeplass eller en grønn naturlekeplass. En del av lekeplassene har til og med pedagogisk personale til stede (merket orange).

Et bysentrum for barn er en god by for alle

Barn har behov for å utforske sitt eget sanseapparat og de må utforske hvordan kroppen fungerer. Da er det nødvendig med et variert nærmiljø hvor man kan lukte, se, ta på og bevege seg på mange ulike måter.

Barn må få leke på en måte som gjør at de også trener evnen til å tenke kreativt. De må få øve på å sette grenser og forstå sine egne handlinger i relasjon til samfunnet de er en del av.

Den beste leverandøren av dette kunne vært byen, med sin komplekse hverdag, og sitt store tilbud av ulike opplevelser. Dessverre er tilbudet for barn i urbane Trondheim for dårlig. Hvor kan man hoppe paradis, øve på å sykle, sparke ball?

Barna beveger seg over små områder og er naturlig nok den viktigste brukergruppen av nærmiljøet. Samtidig er barna den gruppen det blir tatt minst hensyn til i planleggingen.

Barnas stemme

Barn trenger også andre barn. En tett bybebyggelse øker sannsynligheten betraktelig for at det finnes lekekamerater i nærmiljøet, men det hjelper lite hvis barna må krysse tungt trafikkerte veier, og det ikke finnes lekeplasser.

Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende sier at barn er den fremste forutsetningen for at et bysentrum skal utvikle seg miljøvennlig, bilfritt, tilgjengelig og ufarlig. Han begrunner det med at det å tilfredsstille barns behov for utfoldelse også gjør det enklere å bygge bymiljøer som er bedre for alle.

Når Trondheim skal vokse i rekordtempo må barna involveres i utformingen. Mange roper høyt i dagens byutviklingsdebatt. Politikerne må være barnas representanter.

En kollektivbue med handel og arbeidsplasser og en randsone med barnefamilier vil ikke bare være idiotisk rent transportøkonomisk. Den vil skape en by fattigere på opplevelser for alle dens innbyggere.