Det krever litt iver og tålmodighet for å være tilskuer til byutvikling i Norge. Alle skal høres, ting tar tid og innimellom føles det som at utviklingen er litt som sjøgress. Det bølger litt hit og svaier litt dit, mens realiteten er at det står veldig fast.

En gang nå og da våger folk seg frampå med visjonære prospekt, som regel etterfulgt av debatter i kommentarfelt og på offentlige allmøter. Da er det artig å følge med! Da får en urbanist igjen for pengene som ble brukt på månedens avisabonnement.

Les også: Urbane Trondheim – den perfekte kombinasjonen av bymiljø og miljøby

I riktig retning
Da den kjente landskapsarkitekten Herbert Dreiseitl besøkte Norge i høst ytret han at norske byer og tettsteder må våge å være visjonære. Han mente at det viktigste med en visjon er at den vil gjøre oss klar til å ta et steg i riktig retning når vi får muligheten til det. På denne måten kan visjonen være et styringsverktøy som sikrer en langsiktig utvikling.

Det er også lettere å se sammenhengen i alle de små handlingene og beslutningene, når vi kjenner til visjonen som ligger bak. En ny benk i Elgesetergate kan virke som en dråpe i havet, men er lettere å forstå dersom vi vet at visjonen er å gjøre Elgeseter til en ordentlig bygate.

«Action without vision is only passing time.»

Ordene er Nelson Mandela sine, og betyr at dersom en ikke har noen visjon bak en handling er det bare bortkastet tid. Det ligger nok en visjon bak de fleste avgjørelser når det kommer til byplanlegging. Vi kan kanskje likevel bli flinkere til å spørre oss hvilken visjon det er som til en hver tid styrkes av handlingene våre?

Felles mål
Jo tydeligere visjonen er desto lettere vil det være å ta avgjørelser som trekker i samme retning. Men skal dette være et virkelig kraftig styringsverktøy må visjonen være forankret hos flest mulig av de berørte.

Derfor må visjoner ikke bare høre hjemme i planer, styringsdokument og sakspapir. De må ut til alle, på en måte som gjør at folk kan forstå, identifisere seg med utviklingen, bli inspirert og i neste omgang bidra.

I Lillehammer rasler de nok en gang med OL-sablene. Drømmen om OL drev folk på innlandet til en voldsom innsats på starten av 90-tallet, men OL er kanskje ikke det eneste som kan skape sterkt engasjement i en bys befolkning?

Kan Trondheim greie å skape en felles visjon for byen som er så sterk at den får folk til å hoppe ut av senga hver morgen?